Drøm 1
1.
Det er natt, ikke langt frem i tid. Jeg er i et rektangulært, vinduløst rom omtrent fem ganger åtte meter. Bortsett fra tre brune kurvstoler og et lite bord ved siden av lenestolene, er rommet umøblert. Møblene står ikke sentralt, men i et hjørne på langsiden av rommet. I rommet står broren min, moren min, kjæresten hennes og to fremmede menn omtrent ti meter unna meg. Jeg sitter i en av lenestolene, vendt mot midten av rommet-overfor meg sitter en kvinne på ca 25 år med rolige øyne og langt mørkt hår. Vi venter og jeg skjønner at rommet er et venterom. Jeg føler meg alvorlig og rolig.
Kvinnen foran meg snakker til meg. Hun sier at reisen vår snart begynner og at jeg må gjøre meg klar. Jeg kjenner henne igjen som en Pleiader. Jeg ser dypt inn i øynene hennes og vi vet begge hva den andre tenker og hvor reisen går.
Rommet er fylt med krystallinsk, iriserende lys som danser og flyter på veggene. Det glitrer i alle farger-som juveler. Lyset kommer gjennom en åpning til venstre for meg, som hindrer meg i å se ut, fordi åpningen er parallell med meg. Lyset føles kjølig, men samtidig varmt, på en eller annen måte våraktig, skimrende. Jeg skjønner at de er refleksjonene av et fyrskip som har landet utenfor og venter.
Broren min ser på meg med en blanding av gjenkjennelse, tvil, alvor og redsel og spør: "Hva slags bil kjører vi?" I stemmen hans ligger erkjennelsen av svaret han allerede har gitt seg selv. Jeg smiler til ham og sier rolig: "Dette er ikke en bil, kjære Jens". Broren min føler seg bekreftet i sin gjenkjennende mistanke og senker hodet-synlig nervøs, alvorlig og spent-gjenkjenner meditativt og føler seg ettertenksom.
Kvinnen overfor meg ser meg i øynene og gir meg beskjed om at det snart er på tide. Jeg kjenner tankene hennes. Jeg ber henne om å bli med i familien min først, fordi jeg fortsatt ønsker å si farvel til jorden i meditasjon og bønn. Jeg vet at rundturen-til hun henter meg-tar en halvtime.
2.
Det er natt, ikke langt frem i tid. Jeg er i et rektangulært, vinduløst rom omtrent fem ganger åtte meter. Bortsett fra tre brune kurvstoler og et lite bord ved siden av lenestolene, er rommet umøblert. Møblene står ikke sentralt, men i et hjørne på langsiden av rommet. I rommet står broren min, moren min, kjæresten hennes og to fremmede menn omtrent ti meter unna meg. Jeg sitter i en av lenestolene, vendt mot midten av rommet-overfor meg sitter en kvinne på ca 25 år med rolige øyne og langt mørkt hår. Vi venter og jeg skjønner at rommet er et venterom. Jeg føler meg alvorlig og rolig.Kvinnen foran meg snakker til meg. Hun sier at reisen vår snart begynner og at jeg må gjøre meg klar. Jeg kjenner henne igjen som en Pleiader. Jeg ser dypt inn i øynene hennes og vi vet begge hva den andre tenker og hvor reisen går.Rommet er fylt med krystallinsk, iriserende lys som danser og flyter på veggene. Det glitrer i alle farger-som juveler. Lyset kommer gjennom en åpning til venstre for meg, som hindrer meg i å se ut, fordi åpningen er parallell med meg. Lyset føles kjølig, men samtidig varmt, på en eller annen måte våraktig, skimrende. Jeg skjønner at de er refleksjonene av et fyrskip som har landet utenfor og venter.Broren min ser på meg med en blanding av gjenkjennelse, tvil, alvor og frykt og spør: «Hva slags bil kjører vi?» I stemmen hans ligger erkjennelsen av svaret han allerede har gitt seg selv. Jeg smiler til ham og sier rolig: "Dette er ikke en bil, kjære Jens". For å bekrefte sin gjenkjennende mistanke senker broren min hodet-synlig nervøs, alvorlig og spent-meditativt gjenkjennende og ettertenksom.Kvinnen overfor meg ser meg i øynene og lar meg vite at det snart er på tide. Jeg kjenner tankene hennes. Jeg ber henne om å bli med i familien min først, fordi jeg fortsatt ønsker å si farvel til jorden i meditasjon og bønn. Jeg vet at rundturen-til hun henter meg-tar en halv time. Familien min forlater rommet med de to mennene og kvinnen og de går om bord i fyrskipet. Jeg ber og mediterer. Jeg vet at etter en tid vil jeg komme tilbake til jorden. Jeg omfavner og elsker jorden med mitt sinn og i mitt hjerte og takker henne. Jeg våkner opp.
2.
Jeg er i første etasje i et rundt tårn på omtrent fem etasjer. Plassen hart en diameter på rundt seks meter. Det er vindusåpninger, lik embrasures. Rommet er umøblert og veggene er i hvitgrå betong. Det er ingen malerier på veggene. Jeg er alene i denne etasjen. Det er rett før skumringen.
Jeg vet at invasjonen er nært forestående. I bygget-som det er mange av-er noen mennesker samlet i de øverste etasjene. Vi venter på evakueringen.
Jeg løsner pannebåndet og håret faller over skuldrene mine. Jeg bruker en hvit kappe-ligner på en lang kjole. Jeg går opp en etasje og ser vakter og folk i samme kappe som jeg har på meg. Menneskene her er redde og jeg kjenner hjelpeløshet og anerkjennelse i meg.
Vi danner en sirkel og kneler ned. Vi ber.
Jeg er i første etasje i et rundt tårn på rundt fem etasjer. Rommet har en diameter på ca seks meter. Det er spalter i vinduene, som minner om embrasures. Rommet er umøblert og veggene er i hvitgrå betong. Det er ingen malerier på veggene. Jeg er alene i denne etasjen. Det er rett før skumringen, jeg vet at invasjonen er nært forestående. I bygget-som det er mange av-er noen mennesker samlet i de øverste etasjene. Vi venter på evakueringen, jeg løsner hårbåndet og håret faller over skuldrene mine. Jeg bruker en hvit kappe-ligner på en lang kjole. Jeg går opp en etasje og ser vakter og folk i samme kappe som jeg har på meg. Menneskene her er redde og jeg kjenner hjelpeløshet og anerkjennelse i meg.Vi danner en sirkel og kneler ned. Vi ber. Plutselig befinner jeg meg på taket av bygningen. Jeg ser utallige stjerneskip og menn i svarte kampkjoler "storme" tårnet vårt. Jeg kjenner spenning og anerkjennelse overalt. Jorden og hennes vesener har sluttet å sove. Jeg ber. Jeg våkner opp.
