Hei mine kjære :-)
Jeg har allerede lagt ut følgende lignelse om de to munkene i det gamle spøkelsesforumet. Men fordi jeg i dag opplever igjen hvor verdifullt det er å la sinnet dvele i *her og nå*, for å bli plukket opp, reposter jeg historien her....
Kjærlighet fra mitt hjerte,
brah
To buddhistiske munker vandret en gang i stillhet i fortidens India. Det var monsuntid og veiene var uasfalterte.
Så, ved et veiskille, møtte de en høy dame i en vakker kjole. Veien var oversvømmet og gjørmete og damen sto stille og lurte på hvordan hun skulle komme seg fra den ene siden til den andre.
Så tok en av de to munkene, den eldste, damen uhøytidelig i armene og bar henne-lydløst-til den andre siden av veien.
Der forlot han henne igjen, og de to munkene fortsatte sin vei i stillhet.
Om kvelden, da de nådde klosteret etter en lang meditasjon, spurte den yngre munken den eldste:
Er det forbudt for munker å se på en kvinne, enn si ta på henne? Så hvorfor tok du henne med til den andre siden av veien?
Så smilte den andre og sa:
Jeg tok henne bare til den andre siden av veien, hvorfor bærer du henne fortsatt?
